Bloggkonkurranse hos Kristian

Kristian har en noe original konkurranse på bloggen sin, den kan du finne HER. Jeg lagde min egen vri, ettersom videoblogg ikke er min sterkeste side. 

Kristian, jeg vil gjerne fortelle hvorfor jeg skal vinne. For det første, jeg overtaler deg, eller overbeviser deg om at jeg skal få skrive en lang tekst istedenfor videoblogg. Nå går denne teksten litt utenfor oppgaveteksten, og jeg har egentlig lært at jeg skal lese oppgaveteksten nøye før jeg svarer, men jeg satser på at min geniale tekst gjør opp for det.  Jeg hater kameraer, men jeg gjør alt for å vinne likevel. Bare det viser hvor mye jeg gjerne vil vinne. Premien er også midt i blinken for meg. Jeg liker nemlig at folk skryter av meg, det får meg til å føle meg spesiell. Hvem vil ikke føle seg spesiell?

Jeg synes du er spesiell. For det første, du turte å møte en spinnvill bergenser i byen for en kaffe, selv så sjenert du sier du selv er. Du er tøff, du klarer om du vil, ikke sant? Du så egentlig litt engstelig ut der du stod, og ventet på meg. Jeg var, for én gangs skyld, altfor sein. Det er alltid jeg som pleier å komme for tidlig, og jeg fikk veldig dårlig samvittighet da du, som ikke en gang kjente meg da, måtte vente, ved siden av den blå steinen. For meg så det ut som du var redd emoene skulle løpe og spise deg opp, so you kept your distance. Men det gikk fint. Jeg kjenner dem, de ville ikke spist deg, bare smakt litt kanskje? Haha, neida. Men vi fant tonen fort, og du virket ikke såå veldig sjenert. Du fortalte om de to gærne kattene dine, Fenriz og Necro. Nå kan jeg ærlig talt ikke huske hvem som var hvem, men det får heller være. Men siden jeg ikke kan nærme meg katter uten å få et infernalsk allergianfall, der jeg nyser hull i veggen og øynene blør, så skal jeg heller skrive et dikt om kattene dine.

Fenriz og Necro, de er to snåle karer,

Gjemmer seg under sofaen og driter i gangen når de merker farer.

 Jeg fikk i oppgave å se til kattene,

Disse to gærne fnattene.

Jeg skulle gi dem mat og nytt vann

Og rydde i doen deres bitte litte grann.

De var redd for meg

Løp rundt i leiligheten som en flokk med kveg

Men de lagde ikke så mye bråk

Så oppgaven ble ikke noe ork

Tror de ble glad da jeg gikk,

Men nytt vann og mat de fikk.  

Ho, nødrim er en fin ting!

Jeg ler fortsatt av den gangen jeg klarte å ødelegge seieren til RBK over LSK ved å bare SI at LSK scorer snart. Ååh, så sint du ble, og jeg ble like overrasket selv. Men den har jeg levd på ever since. Allerede da snakket vi om Brann-RBK-kampen. Du tør fortsatt å se fotball med meg? Ikke redd for at jeg skal jinxe hele kampen?

Så hendte det den ene gangen, under russetiden, jeg skulle hjem fra byn, og du var også i byn. Jeg skulle møte deg i Olav Kyrres gate. På et busstopp fant jeg deg ravende full, og du hadde nettopp mistet bussen din hjem. Du snøvlet ett ellet annet om at ei på jobben din hadde prøvd seg på deg, og at noen av ungene i barnehagen hadde gjort noe også, men det husker ikke jeg. Du husker vel kanskje ikke dette, men jeg syntes dette var hysterisk morsomt. Derfor jeg husker det altså. Du fant en ny buss, og mer så jeg ikke til deg, jeg tror jeg snakket med deg dagen etter, og da var du ganske ødelagt. Jeg brukte for øvrig en time hjem.

Du flyttet til øst, og jeg ble alene en stund, hvem skulle jeg drikke kaffe med nå? Du gav meg forresten nyttige tips til Wacken, noe som hjalp veldig. Jeg husker jeg lo meg skakk da du fortalte om klippekortene på dass, men det viste seg å være veldig smart. Har de fortsatt, som et minne. Og fordi er nødt til å vise alle at det var klippekort på do! Moonsorrow var også meget bra. Nå har jeg forresten funnet noen koselige kaffesteder her i Oslo, så vi må snart ta oss en kaffe.

Men nå skal jeg ikke bare snakke om alle minnene. Jeg synes for det første det var veldig artig å lese dei nynorske blogginnlegga dine. Eg vil ikkje kalle meg enormt god i nynorsk, men det var mange formuleringar eg lo godt av, spesielt olboge (albue). Eg måtte til og med søkje det opp i ei ordbok, for eg hadde aldri høyrd om eit slikt ord før, og neimen så finst det ikkje heller. Bildene du tar er også veldig fine. Spesielt de du har tatt rundt der du bor nå. Da jeg bodde hjemme i Bergen ble jeg hele tiden oppgitt over at det ikke var noen steder jeg kunne ta bilder uten å få med stygge hus. Her er det enda vanskeligere. For å ikke snakke om disse matprosjektene dine. Jeg finner dem hysterisk morsomme, og deg beundringsverdig. Aldri i verden om jeg hadde smakt på det der. Men jeg gleder meg til neste prosjekt!

Så, Kristian, det ble ikke helt det du hadde forventa. Videoblogg kunne du bare glemme, og jeg er ikke helt den til å reklamere for meg selv. Jeg liker ikke reklame engang. Er en grunn til at jeg ikke har TV. Oki, digresjon. Det ble heller en liten tekst om de stundene vi har hatt, på godt og vondt. Håper det blir flere sånne. Gleder meg i hvert fall til kampen – om du tør. Og vi må snart få tatt oss en kaffe.

Tegningen ja. Jeg ble faktisk veldig fornøyd selv. Første tegning av et menneske som ikke er en strekmann. Det er også veldig lenge siden jeg har i det hele tatt tegnet. Eneste jeg tegner for tiden er kinesiske tegn, kanskje det er derfor jeg plutselig klarte å tegne noe i nærheten av et menneske…