I see it differently now....

Jeg forstår døden så mye bedre nå enn jeg gjorde før. Tidligere hadde jeg bare mistet bekjente; venner av familien som jeg ikke hadde noe direkte forhold til. Jeg visste hvem de var, hadde ledd og kost meg med dem, noen minner var det også, men ikke noe mer enn det. Jeg har fortsatt alle besteforeldrene mine, og oldeforeldrene mine fikk jeg aldri møtt. Jeg hadde med andre ord aldri kjent døden på kroppen. Filmer der folk døde var ikke noe problem, unntatt i Løvenes Konge, men det er uansett den tristeste filmen noen gang laget.

Men alt dette forandret seg etter Utøya. Der jeg mistet to gode venner og en bekjent. Flere av vennene mine var et mål. Jeg kunne vært der selv. Å høre om folk som har mistet sine kjære gjør så ufattelig vondt, for nå vet jeg hvordan de har det. Tidligere har jeg bare hatt medfølelse, nå går det virkelig inn på meg. Triste filmer begynner jeg å tute med en gang av. I dag er det 7 år siden Dimebag Darrell døde, og i den forbindelse så jeg et lite klipp der hans bror blir intervjuet av Asbjørn Slettemark. Jeg så det samme klippet i fjor, uten å føle annet enn at "åh, det er så synd" osv. Nå begynte jeg å grine.

For meg har døden gått fra noe uvirkelig til noe håndfast og reelt. Fra å bare sett og lest om folk som dør har jeg fått det kastet opp i fanget mitt. På en måte er jeg glad jeg har fått et nytt og alvorlig syn på døden, men på en annen side fikk jeg erfare det på verst tenkelige måte.

23. juli - minnestund på Torgallmeningen, funnet på BT.no
Meg og Sandra