Urolige havområder

Mange har kanskje fått med seg den opphetede konflikten mellom Kina og Japan. Konflikten handler om en gruppe øyer i Øst-Kina havet som både Kina og Japan mener de har råderett over. Øyene er spesielt lukrative ettersom det både er store mengder energiressurser og fisk i området. Øyene skal fra slutten av 1800-tallet tilhørt Japan, men ble rett etter krigen okkupert av USA. I 1972 ble øyene gitt tilbake til Japan, men Kina gjorde krav på dem, ettersom det hevdes fra kinesisk hold at det var kineserne som oppdaget øyene så tidlig som på 1500-tallet. De ble enige om å la saken ligge død. Frem til nå.

For et par uker siden sendte kinesiske myndigheter båter inn i området for å hevde sin suverenitet, etter at den japanske regjeringen bestemte seg for å kjøpe deler av øygruppen fra en japansk familie. Kineserne mente dette var en sniknasjonalisering av øyene. Dette har ført til store opptøyer rundt om i Kina, spesielt i kystbyene. Også her i Beijing har det vært store demonstasjoner, blant annet mot den japanske ambassaden. Ellers har folk gått til angrep på japanske fabrikker og restauranter, og kinesere med japanske biler har opplevd at bilene har blitt ramponert. Japanere som kommer hit til Kina for å enten jobbe eller studere presenterer seg som koreanere for å ikke havne i trøbbel. Hatet for japanerne ligger aldri langt under overflaten hos kineserne, spesielt ikke etter den japanske invasjonen av Manchuria nord i Kina, og massakren i Nanjing. I år ville det vært 40 år siden Kina og Japan sluttet fred og ble venner. Men det vil ikke kineserne feire.

Så hvorfor denne nasjonalistiske holdingen? Presidenten før nåværende president (jeg lar være å nevne navn, det er streng sensur i dette landet) trengte noe å basere politikken sin på. Lederne før han spilte mye på den gamle kommunismen, de var en del av den. Denne presidenten kunne ikke henvise til noe, han var feks. ikke med på Den Lange Marsjen. I frykt for å bli sett på som en svak leder førte han en svært nasjonalistisk politikk. Det var Kina, og Kina for alle pengene. Sensuren i dette landet er svært streng, og det er lite kinesiske medier kan få lov til å skrive. Eneste måten mediene får gjennom sitt budskap på er å vinkle det nasjonalistisk. Dette fører til at alt kineserne hører fra media er blitt formidlet gjennom et nasjonalistisk perspektiv, som igjen fører til at kineserne får et nasjonalistisk perspektiv på samfunnet og politikken. Regjeringen har selv sørget for at de må handle slik at ikke folket ser på dem som svake. De må være best, alltid.

Kina har i moderne tid blitt sett på som svært fleksible i utenrikssaker, bortsett fra når det gjelder Taiwan, Japan og USA. Der kan ikke regjeringen vike en millimeter. Gjør de det, vil folket se på ledelsen som svak. Kina skal være en sterk stat, og har ikke råd til å tape ansikt i saker som omhandler disse landene. Derfor er denne situasjonen så opphetet. Denne saken omhandler Japan, og Kina har ikke råd til å tape denne saken, spesielt ikke nå som regjeringen går gjennom et lederskifte. Om det ikke blir en løsning på denne konflikten er faren stor for at det blir en voldelig utgang.

Men heller ikke det er ønskelig, ettersom Kina og Japan har svært tette økonomiske bånd. Skulle det bli krig mellom Kina og Japan vil resten av verden også bli rammet. Både Kina og Japan er økonomiske stormakter og konflikten vil sende sjokkbølger gjennom hele verdensøkonomien. Det vil heller ikke bli en krig mellom bare Kina og Japan, begge landene har sterke allierte på hver sin side, USA på Japan sin side, og Nord-Korea på Kina sin side.

Verst tenkelige utfall er at dette er begynnelsen på noe som kan utvikle seg til en tredje verdenskrig. Derfor er det utrolig viktig at Kina og Japan løser dette på en fredelig måte, men slik situasjonen er nå, med Kina som vil vise seg, både til sitt eget folk, og til resten av verden, som en sterk stat, ser det ikke ut som det blir en snarlig, fredelig løsning....