The Hobbit

Ja, jeg følte for å skrive et innlegg om hva jeg synes om den første Hobbiten-filmen. Å se den var noe av det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra Kina. Under 24 timer etter landing satt jeg herja av jetlag i kinosalen med ei venninne. Mulig det var at jeg var utrolig sliten, men jeg satt med tårer i øyekroken og gåsehud gjennom nesten hele filmen. Jeg hadde både gruet og gledet meg til å se den. Mest redd var jeg for at den skulle bli noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg på forhånd, og det var den, men jeg ble veldig positivt overrasket. Mine forventninger var en tilnærmet kopi av Lord of the Rings-filmene, rett og slett fordi jeg elsker dem, og jeg ville så gjerne at Hobbiten-filmene skulle bli like storslagene og episke. Jeg var også spent på hvordan Jackson hadde valgt å fremstille den, da han i sommer bestemte seg for å dele den lille boka i hele tre deler. At en så liten bok skulle bli like lang i filmversjon som det storebror Ringenes Herre ble, kunne slå ut begge veier, tenkte jeg.

Boka Hobbiten er i utgangspunktet en barnebok. En forholdsvis kort, lettlest og fargerik bok, i forhold til mørkere, tyngre og massive Ringenes Herre. Det tenkte ikke jeg på da jeg satte meg i salen, med forventninger om en like "tung" film som LotR. Derfor ble jeg en smule skuffa da tonen i filmen var mye lystigere, og det var mye mer farger og lys. Men etterhvert som det det gikk opp for meg at Hobbiten er en mye lystigere historie, elsket jeg filmen bare mer og mer. Jeg så den til og med en gang til.

Det var flere detaljer jeg bet meg merke i, blant annet flere side-historier som det ikke sies så veldig mye om i boka, som Radagast sin tur til den forheksede borgen, og at den hvite orken Azog var mer tilstede i filmen enn i boka. I boka nevnes han bare litt. At orkene snakket orkespråk og ikke engelsk, som i LotR, ble jeg også litt overrasket over, uten at det ødela altfor mye. Det som kanskje overrasket meg mest var hvordan de hadde valgt å fremstille the Goblin King, eller tussekongen som de oversatte det med. Mens jeg hadde sett for meg "tussene" som litt mer orkeaktig, ser de heller ut som mishandlede fostre (misforstå meg rett), og kongen er som en gigantisk fettklump med klar britisk aksent. Ikke noe orkeaktig over han i det hele tatt. Ble  først litt snurt, men nå digger jeg han. Synd det bare ble med de få scenene i den første filmen. Her er forøvrig et eksempel på hvorfor jeg ble overrasket over hvordan the Goblin King ble fremstilt. De første 30 sek.



Så, til det jeg mener er den beste scenen i hele filmen. Delen jeg kanskje likte minst i hele boka; Riddles In The Dark. Jeg har aldri vært fan av Gollum. Han var grunnen til at jeg ikke turde å se LotR-filmene før flere år etter at de kom. Men nå er jeg imponert over hvordan de har klart å fremstille han som mer menneskelig. Med følelser, latter, ansiktsutrykk og humor. Jeg håper virkelig de klarer å gjenskape den samme menneskeligheten i de neste filmene, for dette er noe av det som sitter best igjen fra filmen.



Nå er det jo bare å glede seg til desember igjen. Eneste jeg er redd for er at jeg må sitte og holde meg for øynene halve filmen, da jeg virkelig hater synet av edderkopper. Hehe.