tirsdag 28. august 2012

Luoyang

Etter et par timer på nytt lyntog var vi endelig i Luoyang. Luoyang er en ganske mye mindre by enn Beijing og Xi'an, med 1,5 millioner innbyggere i bykjernen. Hovedgrunnen til at vi dro dit var fordi jeg hadde et brennende ønske om å dra til Shaolin-tempelet et godt stykke utafor byen.



Mer om det seinere. Etter at vi hadde gått av toget gikk vi for å finne taxi til hotellet. Vi satte oss inn og ante fred og ingen fare. Plutselig bryter Sofie som sitter i forsetet at taksameteret står på 40 yuan, og det bare etter et kvarter. Det skulle ikke ha stått på mer enn ca 15. Vi prøver å fortelle sjåføren at det er feil, men han lar være og svare, og ser ut av vinduet. Fremme på hotellet, ca 10 minutter seinere står det på 60 yuan. Jeg løper inn i lobbyen og fortvilet prøver å få en av resepsjonistene til å komme ut og hjelpe oss. Sjåføren nekter nemlig å innrømme at han har prøvd å lure oss, og skylder på mye trafikk på veien. Det var det IKKE. Tilslutt får vi ned prisen til 40, selv om vi egentlig bare skulle betalt 30. Vi fikk sjekket inn og kommet oss på rommet. Der slappet vi av litt før vi gikk ut for å se oss litt rundt. Vi merket fort at menneskene her ikke var vant med å se hvite turister. Vi ble beglodd så kraftig at jeg synes det ble i overkant ubehagelig noen ganger. Vi gikk opp en gate, kjøpte litt godteri og dro tilbake til hotellet. Alle var enige om at Luoyang ikke hadde gitt et godt førsteinntrykk.

Dagen etter hadde vi bestemt oss for å dra til Longmen Caves, et område litt utenfor byen hvor det i flere hundre år hadde blitt hugget inn tusenvis av Buddha-figurer i huler og grotter i fjellveggen. De eldste er over 500 år gamle.







På andre siden av elva var det litt flere huler, men også et stort gammelt tempel. Om jeg ikke husker helt feil ble det brukt som sommerpalass for Kinas første kvinnelige keiser på slutten av 600-tallet, og ble også brukt som villa for Chiang Kai-shek og hans kone. Chiang Kai-shek var leder for det kinesiske nasjonalistpartiet. Etter tapet mot kommunistene flyktet han og hans regjering til Taiwan.




Fredag dro vi til Shaolin-tempelet. Dette var det jeg hadde gledet meg mest til. Vi stod opp tidlig, kom oss på en buss til en by noen mil utenfor Luoyang, kalt Dengfeng. Herfra tok vi en liten skranglebuss opp til tempelet som ligget på Song-fjellet, ett av de fem hellige fjellene i kinesisk taoisme. Shaolin-tempelet sies å være "fødestedet" til shaolin kung fu, samt Chanbuddhisme, bedre kjent som Zenbuddhisme.


Først gikk vi på kung fu show, hvor unge gutter viste fete kung fu skills. Utrolig imponerende, og veldig inspirerende.



 
 

Etter showet gikk vi videre til tempelet. Det jeg hadde gledet meg aller mest til. Da vi kom opp utenfor tempelområdet så vi at det var stappfullt av turister. Inne på området var det ikke noe bedre. Det var ikke veldig lett å gå rundt å kikke, uten at noen enten ville ta bilde med meg, eller snikfotografere meg. Det endte med at jeg satt meg på en benk under et tre og venta på de andre. Litt skuffa måtte jeg gå derfra, uten å ha fått den roen og freden jeg hadde håpet at jeg skulle få mellom tempelveggene og under de store trærne.



Vi gikk videre til Pagoda Forest. Antall "etasjer" på pagodene avgjøres ut i fra hvilke ferdigheter den Buddhistmesteren den ble bygd for oppnådde. Dette er en av de største Pagodeskogene i Kina.


Tilslutt dro vi hjem, en annen vei enn vi hadde kommet. Over Song-fjellet, ned en smal vei langs den bratte fjellsiden, gjennom gamle industribygder og langs store åkrer. Vel hjemme dro vi på fiskerestaurant. Der fikk jeg beskjed om å bli med kelneren for å velge ut en passende fisk. Jeg pekte på en passe stor, og 10 min etter lå den fint oppskjært i en gryte. Veldig godt, og en fin avslutning på en minnerik reise til det sentrale Kina.

1 kommentar:

  1. Ååååh jeg savner så mye å være i Kina at jeg snart tror jeg begynner å grine!!!! xD

    kos deg FANTASTISK mye! :D

    SvarSlett