Manowarriors, raise your hands!

I går var jeg på Manowar-konsert. Første konserten siden juni i fjor, og herregud så gøy det var! Siden jeg bor så nærme Sentrum Scene bestemte jeg meg for å stikke tidlig bort. Det var nesten ingen kø, og jeg kom i snakk med noen skikkelig hardcore blodfans. Etter å ha stått ute i halvannen time slapp de oss endelig inn, og jeg var andre person ned på gulvet. Jeg kunne faktisk velge hvor jeg ville stå! Etterhvert fylte salen seg opp, og noen snille gutter havnet bak meg. Han ene var så snill at han stod rett bak meg og holdt unna presset. Jeg har aldri hatt en så behagelig front row opplevelse noen sinne. Så takk til han! Konserten var magisk! Rå brutalitet og et volum jeg aldri har kjent maken til. Bassen røska tak i innvollene og føttene fikk seg en skikkelig massasje. Det er ikke for ingenting Manowar kaller seg for "the loudest band in the world". Jeg er glad jeg for noen år siden tok til fornuften og fikk tak i skikkelige ørepropper. Ellers hadde jeg vel vært mer eller mindre døv nå. Bassist Joey DiMaio hadde bursdag i går, så det ble feiring med bursdagssang og takketale på norsk(!). Det merkes at vokalist Eric Adams, kjent for sine sirenehyl, begynner å dra på årene. Stemmen er ikke som den en gang var, men det gjorde ingenting. Salen tok over der stemmen hans slapp. Alt i alt en fantastisk konsert. Ble dessverre ingen bilder, da gutta i Manowar er nazi på at ingen skal få ta bilder av dem. Så eneste souveniren jeg har fra konserten er et håndkle. Slenger likevel med noen bilder fra facebook-siden til Manowar. 

Meg nærmest. My concert-face. Nydelig, jeg vet.