Hektisk og gøy!

Puh! Der var hverdagen tilbake til normalen igjen. Det har vært noen hektiske, men fantastiske uker! Treningshelgen i Halden var veldig bra. Det var flott å møte alle igjen etter en lang vinter. Mange gode kamper, og enda flere fine blåmerker. Jeg startet med nytt våpen, og det gikk over all forventning. Kjempegøy! Nå er det bare å trene godt frem til sommeren.

Rakk knapt å komme hjem og pakke ut bagene før jeg måtte pakke ned igjen og sette kursen mot Bergen og Blastfest. Det var noen lange og slitsomme dager, men det var likevel veldig gøy, spesielt når jeg hadde så mange flotte folk å jobbe sammen med. Jeg fikk dessverre ikke sett noe særlig band, bare et par låter av Dark Funeral og Satyricon, men det gjorde ingenting. Frivilligarbeid ga veldig mersmak, og jeg leker med tanken å jobbe på Infernofestivalen også. Jeg rakk ikke å ta noe særlig med bilder, til tross for at jeg hadde fotopass. Sånn er det når man er på jobb!

Inferno 2013

Da var årets utgave av Infernofestivalen historie. Det har vært mange bra konserter, noen nye bekjentskaper, noen skuffelser, og ellers fire slitsomme, men minneverdige dager. Onsdag var klubbdag. Da var det to band jeg ville se, Helheim og Imbalance, men uheldigvis spilte de samtidig. Jeg kjenner vokalist/bassist i Imbalance, så da ble det dem. På kjøpet fikk jeg lov til å ta bilder av dem, så da var det greit. Jeg hadde aldri sett dem live før, og jeg ble positivt overrasket.

Torsdag stod Taake for tur, men først fikk jeg sett Dark Funeral for første gang. God gammal (svensk) black metal. Konserten var overraskende bra, til tross for fyren ved siden av meg som flere ganger var nær ved å slå meg i ansiktet. 

Deretter var det tid for Taake. Denne konserten hadde jeg gleda meg lenge til, og nærmest hoppet av glede da lysene ble slukket. Ut kommer bandet med svenske Shining-vokalist Niklas Kvarforth i spissen. Med seg har han en flaske Jack Daniels som nærmest helles ut over publikum, meg inkludert. Salen oser bourbon, Niklas sjangler frem og tilbake på scena, før Høst kommer og salen settes i kok. I en time valser bandet over oss, og Høst drar frem flere gjestevokalister. En av de mest intense konsertene jeg har vært på, og jeg gikk hjem den kvelden med vondt i ribbeina og et stort smil om munnen.

Fredag ble en ganske så skuffende dag. Jeg kom for å se Witchcraft, Carach Angren og Moonspell. Witchcraft var så kjedelig at jeg gikk etter andre låt. Carach Angren kunne blitt en bra konsert om ikke lyden hadde vært rass. Jeg så noen låter av Moonspell, men da var jeg så trøtt at jeg rett og slett ikke orka mer, og gikk hjem. Jeg skulle uansett på jobb dagen etter, så det var greit å få seg noen ekstra timer søvn.

Lørdag, og den store dagen. På plakaten stod Solefald og Satyricon. Solefald hadde jeg aldri hørt noe på, men det var faktisk veldig tøft. Positiv overraskelse. De hadde til og med med seg en maler på scenen som stod og malte et svært maleri gjennom konserten. Bildet ble utrolig fint! 

Så var det endelig tid for Satyricon. Jeg hadde aldri sett dem live før, så forventningene var store. Konserten begynte med et smell, bokstavelig talt. Med seg på scenen hadde de med seg masse pyro, så det ble godt og varmt foran ved gjerdet etterhvert. Denne konserten er kanskje en av de beste konsertene jeg har vært på, rent musikalsk sett. Et så utrolig tight og samspilt band har jeg ikke sett på lenge! Setlisten var også utrolig bra, med både gamle klassikere, store hits og helt nytt materiale. Fullkommen konsert som kjentes godt i nakken i flere dager etterpå!

Takk!!

Manowarriors, raise your hands!

I går var jeg på Manowar-konsert. Første konserten siden juni i fjor, og herregud så gøy det var! Siden jeg bor så nærme Sentrum Scene bestemte jeg meg for å stikke tidlig bort. Det var nesten ingen kø, og jeg kom i snakk med noen skikkelig hardcore blodfans. Etter å ha stått ute i halvannen time slapp de oss endelig inn, og jeg var andre person ned på gulvet. Jeg kunne faktisk velge hvor jeg ville stå! Etterhvert fylte salen seg opp, og noen snille gutter havnet bak meg. Han ene var så snill at han stod rett bak meg og holdt unna presset. Jeg har aldri hatt en så behagelig front row opplevelse noen sinne. Så takk til han! Konserten var magisk! Rå brutalitet og et volum jeg aldri har kjent maken til. Bassen røska tak i innvollene og føttene fikk seg en skikkelig massasje. Det er ikke for ingenting Manowar kaller seg for "the loudest band in the world". Jeg er glad jeg for noen år siden tok til fornuften og fikk tak i skikkelige ørepropper. Ellers hadde jeg vel vært mer eller mindre døv nå. Bassist Joey DiMaio hadde bursdag i går, så det ble feiring med bursdagssang og takketale på norsk(!). Det merkes at vokalist Eric Adams, kjent for sine sirenehyl, begynner å dra på årene. Stemmen er ikke som den en gang var, men det gjorde ingenting. Salen tok over der stemmen hans slapp. Alt i alt en fantastisk konsert. Ble dessverre ingen bilder, da gutta i Manowar er nazi på at ingen skal få ta bilder av dem. Så eneste souveniren jeg har fra konserten er et håndkle. Slenger likevel med noen bilder fra facebook-siden til Manowar. 

Meg nærmest. My concert-face. Nydelig, jeg vet. 

In My Sword I Trust

Nå må jeg ikke helt glemme bort hvem jeg er mens jeg er her i Kina. Musikken er fortsatt viktigst, så da passet det med et musikkinnlegg i dag. Ensiferum kommer med nytt album 27. august, og i den anledning har de laget en feiende flott musikkvideo til låta "In My Sword I Trust". Krigere, et gammelt slott, og Petri Lindroos i baris. Hva mer kan man ønske seg? Sjekk ut og nyt!

Sukk, slikt får meg ihvertfall til å savne mitt eget elskede sverd som ligger hjemme i Norge.