Inferno 2013

Da var årets utgave av Infernofestivalen historie. Det har vært mange bra konserter, noen nye bekjentskaper, noen skuffelser, og ellers fire slitsomme, men minneverdige dager. Onsdag var klubbdag. Da var det to band jeg ville se, Helheim og Imbalance, men uheldigvis spilte de samtidig. Jeg kjenner vokalist/bassist i Imbalance, så da ble det dem. På kjøpet fikk jeg lov til å ta bilder av dem, så da var det greit. Jeg hadde aldri sett dem live før, og jeg ble positivt overrasket.

Torsdag stod Taake for tur, men først fikk jeg sett Dark Funeral for første gang. God gammal (svensk) black metal. Konserten var overraskende bra, til tross for fyren ved siden av meg som flere ganger var nær ved å slå meg i ansiktet. 

Deretter var det tid for Taake. Denne konserten hadde jeg gleda meg lenge til, og nærmest hoppet av glede da lysene ble slukket. Ut kommer bandet med svenske Shining-vokalist Niklas Kvarforth i spissen. Med seg har han en flaske Jack Daniels som nærmest helles ut over publikum, meg inkludert. Salen oser bourbon, Niklas sjangler frem og tilbake på scena, før Høst kommer og salen settes i kok. I en time valser bandet over oss, og Høst drar frem flere gjestevokalister. En av de mest intense konsertene jeg har vært på, og jeg gikk hjem den kvelden med vondt i ribbeina og et stort smil om munnen.

Fredag ble en ganske så skuffende dag. Jeg kom for å se Witchcraft, Carach Angren og Moonspell. Witchcraft var så kjedelig at jeg gikk etter andre låt. Carach Angren kunne blitt en bra konsert om ikke lyden hadde vært rass. Jeg så noen låter av Moonspell, men da var jeg så trøtt at jeg rett og slett ikke orka mer, og gikk hjem. Jeg skulle uansett på jobb dagen etter, så det var greit å få seg noen ekstra timer søvn.

Lørdag, og den store dagen. På plakaten stod Solefald og Satyricon. Solefald hadde jeg aldri hørt noe på, men det var faktisk veldig tøft. Positiv overraskelse. De hadde til og med med seg en maler på scenen som stod og malte et svært maleri gjennom konserten. Bildet ble utrolig fint! 

Så var det endelig tid for Satyricon. Jeg hadde aldri sett dem live før, så forventningene var store. Konserten begynte med et smell, bokstavelig talt. Med seg på scenen hadde de med seg masse pyro, så det ble godt og varmt foran ved gjerdet etterhvert. Denne konserten er kanskje en av de beste konsertene jeg har vært på, rent musikalsk sett. Et så utrolig tight og samspilt band har jeg ikke sett på lenge! Setlisten var også utrolig bra, med både gamle klassikere, store hits og helt nytt materiale. Fullkommen konsert som kjentes godt i nakken i flere dager etterpå!

Takk!!

Manowarriors, raise your hands!

I går var jeg på Manowar-konsert. Første konserten siden juni i fjor, og herregud så gøy det var! Siden jeg bor så nærme Sentrum Scene bestemte jeg meg for å stikke tidlig bort. Det var nesten ingen kø, og jeg kom i snakk med noen skikkelig hardcore blodfans. Etter å ha stått ute i halvannen time slapp de oss endelig inn, og jeg var andre person ned på gulvet. Jeg kunne faktisk velge hvor jeg ville stå! Etterhvert fylte salen seg opp, og noen snille gutter havnet bak meg. Han ene var så snill at han stod rett bak meg og holdt unna presset. Jeg har aldri hatt en så behagelig front row opplevelse noen sinne. Så takk til han! Konserten var magisk! Rå brutalitet og et volum jeg aldri har kjent maken til. Bassen røska tak i innvollene og føttene fikk seg en skikkelig massasje. Det er ikke for ingenting Manowar kaller seg for "the loudest band in the world". Jeg er glad jeg for noen år siden tok til fornuften og fikk tak i skikkelige ørepropper. Ellers hadde jeg vel vært mer eller mindre døv nå. Bassist Joey DiMaio hadde bursdag i går, så det ble feiring med bursdagssang og takketale på norsk(!). Det merkes at vokalist Eric Adams, kjent for sine sirenehyl, begynner å dra på årene. Stemmen er ikke som den en gang var, men det gjorde ingenting. Salen tok over der stemmen hans slapp. Alt i alt en fantastisk konsert. Ble dessverre ingen bilder, da gutta i Manowar er nazi på at ingen skal få ta bilder av dem. Så eneste souveniren jeg har fra konserten er et håndkle. Slenger likevel med noen bilder fra facebook-siden til Manowar. 

Meg nærmest. My concert-face. Nydelig, jeg vet. 

God hates us all!

I går var det tid for ny konsert. Gojira, Mastodon og Slayer stod på plakaten. Jeg og pappa varma opp til konsert med grilla spareribs og bakt potet til middag, før vi stakk på Garage. Satt der en liten stund og prata med en kompis av meg. Så gikk vi til Koengen, hvor jeg traff enda flere kjentfolk. Halv sju gikk Gojira på scenen og satte fyr på publikum fra første låt, og allerede i andre låt dannet det seg en svær circlepit på midten. Til en forandring trakk jeg litt bakover i publikum, selv om jeg hadde sjansen til å stå foran med gjerdet. Bare tanken på presset under Slayer var nok til å trekke litt bakover, og heller ha litt dårligere sikt. Gojira hadde jeg sett to ganger før, og de levde opp til forhåpningene.

Neste ut var Mastodon. De hadde jeg ikke sett live før, men etter å ha hørt flere gode anmeldelser fra tidligere konserter i Norge var forventningene høye. Ble dessverre litt skuffa. Etter en knallåpning av Gojira, ble Mastodon fort litt stillestående. Musikken er kompleks og har mye taktskifter, så det er ikke så lett å la seg rive med. Mastodon er gode og samspilte live, men sliter med å få med seg publikum. Dessuten synes jeg de spilte litt for lenge.

Til slutt gikk kveldens headliner på scenen. Slayer valset over publikum med ene klassikeren etter den andre.  Man ser at de har vært 30 år på veien, og de står for det meste i ro, men det legger ingen demper på stemningen. Høydepunktene for kvelden var Angel of Death og min personlige favoritt Seasons in the Abyss. En av de beste konsertene jeg har vært på lenge.

Tsjuder

Tsjuder-konserten var den jeg hadde bestemt meg på forhånd å ta noen skikkelig bilder på, så utstyrt med speilrefleks og ekstra zoomlinse stilte jeg meg på galleriet på Rockefeller, unna den aller verste mølja. Jeg ser i ettertid at jeg tok i overkant mange bilder av Nag, og ikke så særlig mange av de to andre, men det får bare gå. Nag er heit. Bildene er ikke redigert i ettertid, jeg liker helst ikke å redigere bilder med mindre jeg er ute etter en spesiell effekt. Liker å vise bildene slik jeg har tatt dem. Mest troverdig slik.